Sykdom og Helse

Denne siden er under oppbygging!!!

 

 

Helse og sykdom 

En frisk papegøye er nysgjerrig, kommer med lyder og vil ha oppmerksomhet. Fjærdrakten er glansfull. Den spiser godt og er ikke avmagret, men heller ikke fet. Man skal ikke kunne kjenne brystbenet i særlig grad. Når den sover gjemmer den hodet bak nakkefjærene og sitter ofte på ett ben. Øynene skal være rene og klare, nebb og klør skal være uten skjelltegninger eller kalkbelegg. En syk fugl sitter oppblåst på pinnen, gir få eller ingen lyder og puster overilt og dypt. Er den alvorlig syk sitter den sammenkrøpet på bunnen. Da må veterinær oppsøkes snarest.

Andre sykdomstegn er rennende øyne og nese. Det er ofte lurt å kontakte veterinær om dette vedvarer noen dager, da det kan være starten på alvorligere sykdommer.

Det kan ofte være vanskelig å oppdage at fuglen er syk, for de skjuler det så lenge de kan. Grunnen til dette er at de er byttedyr, og vil derfor skjule at de er svake. Tegn man skal se etter er rennende nese, slapphet eller at de sitter med oppblåste fjær. Hvis man mistenker at fuglen er syk bør man sette de et varmt sted og kontakte dyrlege så fort som mulig. Som sagt har det ofte kommet langt når man først oppdager at de er syke.

 

Noen sykdomstilstander hos papegøyer: 

Megabakterier – Kronisk avmagring, utstående brystben, gulping, løs og slimete avføring kan være tegn på at fuglen er smittet med såkalte megabakterier. Veterinær bør kontaktes.

Papegøyesyke (aviær klamydiose) – Symptomer på papegøyesyke er rennende nese og øyne, fuglen puster tungt og blåser seg opp, diaré og kronisk avmagring forekommer. Denne sykdommen forårsakes av en bakterie som kan smitte mellom fugl og menneske. Ikke ha for intim kontakt med en fugl som viser sykdomstegn eller når du selv er forkjølet. Kontakt veterinær ved mistanke om at fuglen har papegøyesyke. Skulle noen i husstanden bli utsatt for kraftig lungebetennelse og luftveisinfeksjon bør det nevnes at man har fugl i huset, slik at pasienten for sikkerhets skyld sjekkes for papegøyesyke.

Kraftig fjærfelling eller fjærplukking – At fuglen mister eller plukker av seg store mengder fjær kan ha forskjellige årsaker. Proteinmangel, virusinfeksjon, sinkforgiftning, kjedsomhet eller nervøsitet er noen.

De fleste tilfeller av fjærplukking skyldes at fuglen holdes i et begrenset miljø som gjør at den ikke får utløp for naturlig atferd. Fuglen sitter da og renser fjærdrakten av kjedsomhet til det nesten ikke er fjær igjen. Enkelte arter plukker seg lettere enn andre, ofte kan man også se at dette er arter som er mer aktive enn andre.

Noen velger å benytte krage på fuglen, men dette er helt feil måte å takle et slikt problem på. Man må finne årsaken til plukkingen og gjøre noe med den, ikke bare hindre fuglen i å plukke seg uten å vite hva problemet er. Ofte hjelper det med større plass, mer aktivisering i form av selskap med andre fugler eller mennesker, kost og ernæring ( mangler av viktige næringstoffer), luftfuktigheten kan være feil, leker å bruke tid på m.m. Opplever du problemer med fjærplukking anbefales det å søke råd hos veterinær. 

 Forgiftning;

Papegøyer bør ikke stå i samme rom du lager mat eller være ute når du lager mat dersom du bruker kjeler/ panner med tenlonbelegg. Disse vgir gasser som er svært giftige og i noen tilfeller dødlige for papegøyer/ fugler. Tenk på dette når du plasserer bur/ fugl.

 

Bakteriesykdommer hos papegøyer;

Denne artikkelen er hentet fra Nettdyrlegen.com

Her finnes det mye informasjon om flere sykdommer hos tamfugl/ papegøyer.

 

Innledning

Siden de fleste av inne fuglene våre ikke har blitt avlet i fangenskap i så mange generasjoner, har de fortsatt sine ville gener. Dette betyr at det er sjeldent med mange av de sykdommer som er vanlig for mennesker og som stadig vekk blir mer vanlig på våre tamme kjælerdyr. Noen eksempler er kreft, diabetes, blodsykdommer og arvelige defekter.

 Siden de fleste fugler ikke får sykdommene som er nevnt over, betyr dette at den vanligste grunnen til sykdom på fugler er ulike infeksjoner. I de fleste tilfellene handler det om bakteriesykdommer, men det kan også forekomme virussykdommer, soppinfeksjoner og parasittangrep.

Årsak

Mange forskjellige typer av bakterier kan forårsake sykdom hos en fugl. Det kan handle om rene sykdomsfremkallende (patogene)  bakterier som spres via smitte, miljøbakterier som finnes naturlig i omgivelsen eller bakterier som papegøyen har naturlig i kroppen (kommensaler).

Sykdom som kommer av bakterier behøver ikke bety at papegøyen har blitt utsatt for smitte fra en annen fugl. Mange ganger blir papegøyen syk av sine egne  bakterier eller miljøbakterier. Siden fugleavføring generelt sett ikke lukter vondt, blir vask av buret ofte utsatt. Fugler bæsjer dessuten ofte over alt i buret, i matskåler, vannskåler, på sittepinner med mer. Bakterienes antall øker, fuglen blir hele tiden utsatt for dem og til slutt klarer ikke immunforsvaret å stå imot alle bakteriene. Hvis fuglen dessuten har mangelsykdommer, eller av en annen grunn har nedsatt immunforsvar, går selvfølgelig prosessen raskere og blir mer alvorlig.

En vanlig grunn til at papegøyer blir mer mottagelige for infeksjonssykdommer er at de stelles og fôres feil, eller stresses på andre måter. Fugler er dyr som er svært følsomme for stress. Blir de stressede påvirkes immunforsvaret negativt og bakterier får en mulighet til å forårsakesykdom. Ved feil Fôring utvikler de mangelsykdommer og papegøyen blir mer mottagelig for infeksjoner. En vanlig mangelsykdom er Vitamin A mangel som fører til dårlige slimhinner. Slimhinnene i for eksempel munnen er den første forsvarsporten mot bakterieangrep. Hvis ikke slimhinnen er fullt utviklet dannes det små sår som gir bakteriene en åpning til å trenge inn i kroppen. 

Stress er også en viktig faktor som ofte glemmes. Når en papegøye transporteres og bytter miljø, for eksempel fra oppdretteren til dyrebutikken eller til den nye eieren, utsettes den for både en stor psykisk påkjenning, men også mange nye miljøbakterier som den ikke er vant med. Er det dessuten andre fugler i det nye miljøet, kommer papegøyen også i kontakt med nye «fuglebakterier». 

Smittsomme sykdommer kan spres via direkte kontakt, indirekte kontakt, med luften eller fra hunnfugl til embryoet i løpet av eggdannelsen. 

Les mer under «Verdt å vite» om hvordan du kan ta vare på papegøyen din for å få den til å bli så motstandsdyktig som mulig. 

En spesifikk, smittsom bakterie er Chlamydophila pscittaci. Den gir opphav til papegøyesyke, også kallet psittacose eller ornithose. Denne sykdommen kan smitte alle typer av fugler, men også menneske (zoonose). Bakterien er «listig» siden den kan ligge hvilende (latent) i fuglens kropp i mange åt og plutselig bryte ut når man minst venter det. De latente bærerene kan også utskille bakterieri perioder og dermed smitte andre fugler i buret og eieren uten at fuglen selv er syk. Bakterien kan utskilles via spytt, nese, sekret/ snørr, tårevæske, avføring og støv fra fjærene. 

Andre bakterier som kan forårsake sykdom på papegøyer er colibakterier, clostridier, stafylokokker, streptokokker, salmonella m.m. 

Symptom

Bakteriesykdommer kan ytre seg på mange måter. De kan forårsake alt fra svært milde generelle infeksjoner til alvorlig lungebetennelse, eller sykdommer der vitale organer som lever og nyrer angripes. 

Det er viktig å huske at sykdommens alvorlighetsgrad ikke skal bedømmes fra hvordan fuglen oppfører seg. Siden fugler er byttedyr i naturen er de programmerte til å skjule symptomer på skade ellersykdom. Dette medfører ofte at eieren ikke mistenker at noe er galt før fuglen i prinsipp er døende. De kan oppleve det som at fuglen ble alvorlig syk fra en dag til en annen og kanskje døde i løpet av noen timer. I de aller fleste tilfeller har imidlertid fuglen vært syk betydelig lenger, men eieren har ikke oppdaget symptomene. Det finnes selvfølgelig unntak der sykdomsprosessen går så fort at fuglen bokstavelig talt kan falle død av pinnen.

Symptomer som man kan holde utkikk etter er: at fuglen plutselig blir mer stille, at den går ned i vekt(det er bra å gjøre det til en vane å veie fuglen regelmessig), at den puster tyngre (stjerten vipper mer eller at fuglen åpner nebbet når den puster), at avføringen ikke ser ut som vanlig (både når det gjelder farge, form og lukt), at fuglen sover mer enn vanlig, at den blåser opp fjærene, spiser dårligere eller på annet måte oppfører seg annerledes. En syk fugl kan til og med overdrive sin naturlige adferd for å «motbevise» sykdommen, for eksempel ved å hele tiden sitte ved matskålen og late som at den spiser.

En fugl som setter seg på bunnen i buret og ikke vil gå opp til sittepinnen er stort sett alltid alvorlig syk!

Ved miste tegn på at noe er galt med fuglen skal man alltid kontakte veterinæren. Ingen symptomer bør avfeies som ubetydelige før det er gjennomført en undersøkelse.

Diagnose

Foruten den generelle kliniske undersøkelsen kan man ta blodprøver og røntgen til hjelp for å stille diagnosen. I en del tilfeller kan også dyrking av en bakteriekultur være aktuelt for å konstatere hvilken bakterie som har forårsaket sykdommen. 

Ved en røntgenundersøkelse leter man etter forandringer i for eksempel lunger og luftsekker (ved lungebetennelse), forstørret lever og milt (det er vanlig at disse organene forstørres ved alle typer avinfeksjoner) eller andre innvendige organer. 

I en såkalt rutineblodprøve kan man se på de røde og de hvite blodlegemene, samt få en oppfatning om hvorvidt lever, nyrer og andre indre organer i kroppen er påvirket. Hvis de hvite blodlegemene er flere enn hva de normalt er, er det et vanlig tegn på infeksjon. 

Hvis fuglen har symptomer på luftveisinfeksjon kan man ta en prøve fra nesehulen (via choanen, papegøyens naturlige «ganespalte») for å se om det går å dyrke fram den sykdomsframkallende bakterien. 

I de tilfellene der man mistenker papegøyesjuken kan man ta en blodprøve for å lete etter antistoffer mot bakterien, det går også å ta en prøve fra nesehulen, øyeslimhinnen og/eller kloakken for å lete etter bakteriens DNA. Det er viktig å huske at selv om prøven er negativ er det fortsatt ikke 100 % sikkert at  fuglen ikke har papegøyesyken. Hvis fuglen dør er det viktig at det utføres en obduksjon både for ens egen skyld, men også for å utelukke eller bekrefte smitten hvis man har flere fugler. 

Behandling

Bakterieinfeksjoner behandles med forskjellige typer avantibiotika. Hvis man kjenner til den aktuelle bakterien og vet hvilke typer antibiotika den ikke tåler, har man best forutsetninger for en vellykketbehandling.

Dessverre er det ikke alltid at man har mulighet til å dyrke fram bakteriekulturen, da blir man henvist til å velge en type antibiotika som man tror vil fungere. Av erfaring vet man hvilke typer av bakterier som fugler bruker å bli syke av, og ut ifra disse kunnskapene tar man sine førstevalg vedbehandling.

Papegøyesyke krever en svært bestemt og langbehandling. Dessverre er det vanskelig å få tak i behandling som kan utføres hjemme, men det finnes langtidsvirkende injeksjoner som kan gis ca en gang i uken på klinikken. Behandlingen skal gis sju ganger, behandlingstiden blir derfor 45-50 dager lang. Hvis papegøyen er svært nedsatt når man setter i gang med behandlingen må den dessuten få støttende behandling. Det handler som regel om drypp og sondemating. Ved alvorlige luftveisinfeksjoner kan den trenge tilførsel avoksygengass. 

Siden fugler normalt sett har en høykroppstemperatur, fryser de lett når de blir syke. Det er derfor bra å la fuglen være i et varmt rom, 25-28 grader bruker å være passe. 

Forebygging

Den beste måten å forebygge infeksjoner på er å stelle papegøyene så bra som mulig, samt å unngå å utsette dem for unødvendig stress. Generelt gjelder det at jo færre fugler man har og jo mindre kontakt de har med ukjente fugler, desto bedre er det.

Hvis man skal kjøpe en ny papegøye og allerede har en eller et par fra før av, bør den nye fuglen sitte i «karantene» i 3-6 måneder. Dette betyr at den skal sitte på en egen plass og stelles separat fra de andre i løpet av denne perioden. Er det den første papegøyen skal man være ekstra observant på sykdomssymptomer under den samme perioden.

Har man flere fugler der det dessuten viktig å isolere syke individer fra resten av gruppa. Man bør ha et eget rom og et mindre «syke-bur» for disse individene.